Det finnes ikke en isolert og bestemt grunn til at barn får kolikk – det er snarere slik at forskerne har ulike teorier om hvorfor enkelte barn rammes.
Spedbarnskolikk er en utelukkelsesdiagnose – det vil si at man ikke finner en forklaring på symptomene, og barnet er ellers friskt og følger normal vekstkurve. Det kan være frustrerende som forelder å ikke få en ordentlig forklaring, men det er viktig å huske at spedbarnskolikk ikke er farlig og at barnet ikke tar skade av å skrike.
Definisjonen på spedbarnskolikk er at barnet skriker sammenhengende i minst tre timer minst tre timer i uka, og at skrikeperiodene følger et visst mønster i døgnet. Derimot vet man ikke med sikkerhet hva spedbarnskolikk skyldes.
Spedbarnskolikk oppstår som regel når barnet er mellom to og åtte uker og går deretter som regel over av seg selv når barnet er tre til fire måneder. Noen teorier går ut på at mage- og tarmkanalen ikke er helt moden og at barnet derfor får krampelignende mageknip med gasser.
Andre teorier sier at skrikingen skyldes overfølsomhet og allergi, og da pekes det ofte på melkeprodukter. Mange foreldre opplever at symptomene lindres dersom moren unngår melkeprodukter i kosten, dersom barnet ammes eller at man bytter til en morsmelkerstatning som ikke inneholder melk.
Det finnes også teorier som mener at enkelte barn reagerer på nye inntrykk, miljøer eller personer, og at dette kan gi seg uttrykk i kolikk.
Spedbarnskolikk kan altså muligens skyldes ulike årsaker som det kan være vanskelig å skille fra hverandre – det viktigste er å huske på at skrikene sjelden skyldes en dårlig relasjon mellom barn og foreldre eller at det er foreldrenes skyld. I stedet handler behandlingen ofte om å støtte og berolige urolige foreldre og hjelpe dem med å finne metoder som de synes fungerer for dem og barnet, enten det er et kosthold uten melk, magedråper, babymassasje eller å vugge og bysse barnet.
